RSS

Les første kapittel

Med beina på nakken

Med beina på nakken

1.

Hodet rister når jeg lener meg mot vinduet. Jeg synes hodet mitt burde vært produsert med av-på-bryter. For hadde jeg kunnet skru det av, hadde jeg ikke behøvd å tenke på det som skjedde.

Jeg lukker øynene, og alt dukker opp igjen. Detaljene er ikke engang tåkete.

Det var den første skyfrie dagen på lenge. Pappa var veldig svett og sa ikke engang hei. Alle ropte etter oss. Pappa er så sterk at jeg svevde bort til bilen.

– Dette kommer til å gå bra! sa han altfor høyt inn i øret mitt.

Da han hadde hivd inn stolen min og lukket bildøra, hørte jeg ikke lenger stemmene til de andre. Pappa kjørte så fort at bilen skled selv om det ikke var vinter. Jeg klarte ikke å feste sikkerhetsbeltet. Så da vi kjørte på rødt lys, lukket jeg bare øynene.

Pappa mente ikke å miste meg da han løftet meg ut av bilen. Jeg begynte å blø fra panna. I lomma hadde pappa en hel bunke tohundrelapper, og han ba mannen i billettluka skynde seg.

Det er ikke en drøm. For når jeg åpner øynene, passerer skog, hus og veier utenfor vinduet. Sola stikker meg i øynene. Det er skyfritt hele tiden nå.

Jeg har pirket på skorpen i panna og begynt å blø igjen. Når jeg støtter meg mot vinduskarmen, kan ikke pappa se blodet. Armen blir vond av å være så lenge i samme stilling, men i dag er jeg ikke typen som gir opp.

Ingen av oss har sagt noe på flere timer. Det er mye vi ikke trenger å si, selv om vi tenker det.

Vi er allerede så langt hjemmefra at jeg håper vi snart skal gå av toget. Utenfor vinduet snakker de garantert et annet språk.

Pappa gnir seg i ansiktet. Det er ikke sikkert han sov i natt. Jeg lå på benken utenfor togstasjonen i en fremmed by, mens han passet på. Hvis noen hadde prøvd å rane oss, hadde de sikkert vært døde nå.

– Må du på do? spør pappa.

– Nei, det går bra.

– Sulten?

– Litt.

– Jeg skal skaffe noe, sier pappa og reiser seg. – Bli sittende.

Han går over i neste vogn. Når pappa ber meg bli sittende, er det ikke sikkert han tenker over hva han sier. Det hender jeg sier til folk at jeg ikke har lært meg å gå ennå. De fleste vet ikke om det er lov til å le.

Jeg har sluttet å blø da pappa kommer tilbake med en trekantet sandwich i plast. Det ligger kylling og ost mellom de hvite brødskivene.

– Det er godt, sier jeg med munnen full av mat.

Pappa svarer ikke, bare gomler på sin egen sandwich.

Toget stanser. Noen går av, andre kommer på. Wittenberge, forteller skiltet på plattformen. Det ligner på hjemme, men skiltfargene og alle menneskene er skiftet ut.

– Vi skal til en spesialist for å gjøre deg helt frisk, sier pappa.

– Skal vi?

– Nei, men det er det vi sier hvis konduktøren lager noe kødd.

– Å ja.

– Og bare hold kjeft. La meg ta meg av pratinga.

Jeg nikker. Det er en deilig sandwich, men jeg blir brått mett. Kanskje jeg ikke synes mat er så godt lenger. Jeg legger halvparten tilbake i plasten.

– Skal du ikke ha mer? spør pappa, som er ferdig med sin.

Jeg rister på hodet. Det renner hvit saus fra munnviken til pappa mens han spiser opp resten av sandwichen min. Jeg tror pappa kunne vunnet spisekonkurranser.

Toget ruller ut fra stasjonen, og snart blir byen til skog. Skinnene vet hvor vi skal. Dunkingen er som ensformig musikk, og før eller siden kommer vi vel fram.

Hvis jeg kunne fly, hadde jeg kanskje ikke savnet å gå. Men noen dager hadde det vært fint å kunne løpe. Da ville jeg løpt så fort at dagene ble veldig korte. Det hender jeg lurer på om jeg ville hatt godt av å tenke litt mindre. Hjernen min er liksom alltid på tur.

Konduktøren ligner en politimann uten jakke. Han ber om en billett som pappa ikke har. Pappa snakker om meg på en blanding av norsk og engelsk, rister litt i beina mine og viser fram stolen. Han vifter litt med en norsk tohundrelapp. Jeg kan se at konduktøren tenker hardt. Antakelig setter han opp en liste med argumenter, litt for og litt imot, som en dommer i en rettssak. Svaret hans gjør pappa sint og trist på en gang. Jeg liker ikke når pappa snakker så høyt.

Det er dårlig stemning på toget. Pappa peker igjen på meg og sier noe om important specialist in Berlin, før konduktøren rister hardt på hodet og går.

– Vi må av, sier pappa.

– Hvor skal vi?

– Ikke mas akkurat nå.

Det tar sikkert ti minutter før vi er framme ved neste stasjon. Pappa bærer først av bagen. Deretter stolen som nesten er en del av kroppen min. Etter at han har hentet meg, roper han noe til konduktøren som jeg kunne ønske jeg ikke hørte.

Han triller meg over perrongen og humper meg ned trappene selv om det finnes en heis lenger framme. Vi kommer ut i en gate med hus og butikker.

– Jeg må fikse noe. Du venter her, sier pappa og legger bagen i fanget mitt.

Jeg blir sittende og lure på hvor langt borte pappa må være før et høyt rop blir lydløst. Han forsvinner rundt et gatehjørne.

Folk som passerer, kikker på meg. En dame sier til og med noe på språket jeg ikke forstår. Jeg rister på hodet. Spør hun om jeg er sammen med faren min, er svaret feil. Men spør hun om jeg er alene og har gått meg bort, er svaret riktig. Jeg ser ned etter hoderistingen. Dama stryker meg over håret. Heldigvis går hun før jeg må svare på flere spørsmål.

Bagen til pappa burde vært tyngre. Når jeg skal på fjellet med Ingrid og Stein, har jeg med omtrent dobbelt så mye.

Jeg venter og vet at om ett minutt er dette øyeblikket historie. Da befinner jeg meg i framtiden og er kanskje enda tristere.

Det er ganske mye folk i gatene. Noen kjøper pølser fra et hull i veggen. Det sitter noen damer på et bakeri. Imellom ligger det en skobutikk som er helt tom og alene.

Jeg rekker å legge merke til nesten alt i begge retninger før pappa dukker opp igjen. Han sier ingenting, bare triller meg samme vei som han kom fra. Til slutt ender vi foran et hus der han går opp til døra og ringer på. En dame åpner og smiler til meg. Pappa trekker meg opp trappene. Dama blir borte et øyeblikk og kommer tilbake med et isbeger og en skje som hun stikker til meg.

Jeg har ikke så lyst på is.

– Takk.

– Er ist sehr schön, sier hun.

Jeg håper ikke det betyr det jeg tror det gjør. Pappa triller meg til et rom med en dobbeltseng, et skap og et vindu. Det er omtrent like stort som rommet Ingrid og Stein sa var mitt. Men dette inneholder helt andre ting. Pappa prøver å finne ut om det går an å gjøre dobbeltsenga om til to senger, men da må han i så fall klippe i stykker overmadrassen med saks. Han kan egentlig mange banneord som man ikke hører så ofte.

Pappa åpner bagen og tar ut toalettmappa si.

– Du kan låne tannbørsten min, sier pappa.

Doen er ute i gangen, men vi har vask på rommet. Pappas tannbørste smaker ikke særlig godt, selv med tannkrem på. Han hjelper meg fram til kanten av vasken så jeg får spyttet ut.

Pappas tohundresedler har skiftet utseende. Han teller en liten bunke euro på senga. Da han er ferdig, teller han dem på nytt. På rommet mitt i Norge står det en Volkswagen boble som egentlig er en sparebøsse og inneholder over fire hundre kroner. Jeg skulle gjerne gitt dem til pappa.

I ansiktet til pappa er det skjeggstubber som er både brune og nissefargete. Jeg er litt glad for at vi aldri klemmer, for i dag stikker pappa.

– Du skjønner at alt blir annerledes nå? sier pappa og ser på meg.

Jeg nikker.

– Det er oss to nå, Johnny, fortsetter pappa og lar en pekefinger sveve mellom oss.

Jeg liker ikke at pappa kaller meg Johnny. For jeg heter Eirik. Det kan jeg bevise i passet som jeg ikke har med. Pappa fikk ikke viljen sin da jeg skulle få navn. Noen ganger er jeg ikke sikker på om han husker at jeg heter Eirik.

– Hva skal vi gjøre her? spør jeg og angrer så fort jeg har spurt.

Pappa ser ut av vinduet.

– Jeg finner ut av det.

– Kommer jeg til å gå på skole?

– Jeg kan lære deg … ting.

Pulsen dunker i halsen. Jeg har mange spørsmål jeg ikke skal stille i dag.

Pappa stapper pengene ned i en plastpose og pusser sine egne tenner. Deretter går han ut, og jeg er redd han skal bli borte lenge, men så har han bare vært på doen nedi gangen.

– Vi sover litt.

Han hjelper meg opp i senga med klærne på før han trekker sin egen skjorte over hodet i stedet for å kneppe den opp. På ryggen har han tatovert hodet til en tiger som flekker tenner. Ut av den høyre skulderen kommer det en knyttet tatoo-neve.

Pappa slukner med en gang. Jeg ligger på ryggen og har som vanlig hundre tanker som kommer i veien for søvnen. Sånt som kanskje ikke er helt vanlig å gruble på. Som at når jeg vokser, så følger faktisk kroppen min etter. Akkurat nå er jeg eldre, og da må jeg klare nye ting.

Under dyna er mørket varmt, deilig og litt klamt. Pappa sager ved med munnen. Jeg sovner ikke. Likevel ligger jeg helt stille til det er kveld og pappa våkner igjen.

– Mat, sier han og tar på seg en T-skjorte. – Låne noen klær?

– Det går bra.

– Vi kjøper noen T-skjorter og underbukser til deg i morgen.

Like etter ruller jeg gatelangs, og vi finner snart en pizzarestaurant. Det er folk rundt alle bordene, bortsett fra vårt, som står alene og venter. Pappa bestiller og har glemt at jeg ikke liker pepperoni og sjampinjong. Han spør om jeg vil ha brus, men jeg ber om vann, selv om brus er best.

Folk snakker høyt rundt bordene. Noen ler. Pappa og jeg trenger ikke å prate hele tiden. Kelneren kommer med to glass vann, og vi drikker litt, men ikke alt, og vi skåler ikke. Da maten kommer, har vi nok med å spise. Etterpå sier pappa at det var en av de beste pizzaene han har smakt. Da nikker jeg ganske kraftig, men jeg har ikke lyst til å si noe, for den sterke pepperonien brenner i munnen.

Pappa betaler med noen av sedlene fra plastposen og triller meg ut. Men plutselig stanser han ute på fortauet. Jeg kan ikke se ham når han står bak meg.

– Du vet hvorfor jeg har gjort dette?

Det er mye jeg ikke er sikker på om jeg vet. Muligens vet jeg noen ganger mer enn jeg tror. Men akkurat nå er jeg altfor usikker til å svare nei.

– Ja, jeg vet det.

– Du skjønner at jeg var nødt?

– Ja, jeg skjønner det.

Boka kan kjøpes her

Advertisements
 

Det er stengt for kommentarer.