RSS

Om barnebøker

Dette er et foredrag om det å skrive for barn og ungdom som Arne Svingen holdt på Litteraturhuset våren 2008 – så husk at en del har forandret seg på de åtte årene som har gått siden han holdt dette foredraget

Frykt og avsky i barne- og ungdomslitteraturen

”Litteratur beskriver ikke bare virkeligheten, den tilføyer den noe. Litteraturen beriker den nødvendige kompetansen som dagliglivet vårt krever, og på den måten, vanner den de ørkenene som livene våre allerede har blitt.”

Narnia-forfatter C.S. Lewis sa dette. Jeg åpner med dette sitatet fordi vi antakelig går mot en framtid der færre og færre vanner livene sine med litteratur, særlig barn og ungdom. Likevel fortsetter vi å sprøyte fantasi over befolkningen, og det er ingen ting som tyder på at forfatterne har tenkt å gi seg.

Noen ganger, når jeg leser kollegers bøker, har jeg lurt på om barnebokforfatterne er de som fikk utdelt ekstra mye fantasi her i livet. Men etter noen tusen skolebesøk og idémyldring med barn og unge i alle aldre er jeg langt mer usikker på hvor unike vi forfattere egentlig er. Visst ligger det et talent i bunn for å skrive denne type bøker, og særlig en evne til å fange denne fantasien inn i stramme, medrivende historier. Men først og fremst er fantasien en slags muskel som må trenes opp. Og det krever utholdenhet og vilje. Nettopp utholdenhet og vilje er to ting som har imponert meg. For det er ikke blitt mindre oppoverbakke å skrive barne- og ungdomslitteratur i dag, enn da jeg utga min første bok.

Utgangspunktet for dette foredraget er nettopp mine ti år med barne- og ungdomslitteratur. I den store sammenhengen er det kanskje ikke all verden med tid. Men jeg har likevel gjort meg noen refleksjoner omkring dette merkelige yrket. Jeg skal også forsøke å se litt framover.

Men la meg begynne forfra. Jeg kommer ikke fra et hjem med kulturarbeidere, jeg kjente ingen forfattere da jeg skrev min første bok, jeg visste svært lite om hva jeg holdt på med. Det eneste jeg visste, var at jeg hadde et brennende ønske om å fortelle noen historier som jeg selv syntes manglet som barn.

Å få et manus trykkeklart når man ikke vet hva man holder på med, var selvsagt ikke lett. Men man lærer underveis. Det kan være tøft å møte konsulenter, redaktører, manusvaskere og markedsmennesker for første gang. Verdensmesterfølelsen forsvinner gjerne et sted i dette mylderet av tilbakemeldinger, de fleste med en ambisjon om å hjelpe manuset fram mot et vagt kvalitetsstempel. Deretter kommer reaksjonene, og gjerne de som ønsker seg en annen bok etter at den for lengst er trykket og ferdig. Når man blir en publisert forfatter, går man inn i en slags offentlig læringsprosess. Det kan føles både rart og urettferdig at noen svært ureflekterte aviskritikkspalter kanskje skal bli lest av langt flere enn de som kommer til å lese selve boka. Andre ganger er det en sjokkopplevelse å se at andre bryr seg om det man har puslet med alene i så lang tid. Det eneste man med sikkerhet kan si er at meningene er delte, noen ganger helt oppskårne og sterkt motstridende, og forsøker man på pusle tilbakemeldingene sammen, faller som oftest ingenting på plass. Det gjelder å velge med omhu hvem man skal høre på.

Etter at man har gått alle rundene, hørt på rådene, gått gjennom teksten så mange ganger av man nesten kan den utenat, kommer også noen av godordene som får man til å tro at boka kan ha noe for seg likevel. Man holder en virkelig bok med hardt omslag som forhåpentligvis ikke inneholder mer enn femten-tjue større korrekturfeil, og spør seg om det litterære Norge vil ha noe med meg å gjøre. Som voksenbokdebutant ble jeg invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer, og kikket på programmet, som jeg mente var så sært at det var like greit å bli hjemme. Jeg begynte forsiktigere med forlagsfester, og møtte for første gang kollegaer: folk jeg visste hvem var, noen jeg absolutt burde visst hvem var, og noen jeg fortsatt ikke vet hvem er. Det man særlig setter pris på i en slik situasjon, er de som ønsker en nykommer velkommen. De fleste av oss er grunnleggende usikre når vi slipper bøker løs på offentligheten, men usikkerheten er aldri større enn når man gjør det for første gang. På den ene siden har man ofte urealistiske forventninger om mottakelse og berømmelse, på den annen side sitter man foran manuset og tenker at dette kan da umulig være godt nok. De forfatterne som villig delte erfaringer, snakket om tvil og kvaler, slo av en hyggelig prat, stilte noen korte spørsmål, betydde utrolig mye i denne fasen. Men alle var ikke slik. Kanskje var det igjen denne iboende usikkerheten som ble for framtredende. Kanskje var det uroen for nye konkurrenter. Kanskje jeg gjorde eller sa noe galt. Jeg vet ikke.

Dette bringer meg nemlig over på noe som ble tydeligere ettersom jeg ubevisst gled inn og ble en del av det litterære Norge som jeg i utgangspunktet var så skeptisk til. Aksel Sandemose påsto at misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften i Norge, og det kan virke som om han var inne på noe essensielt. Det er nemlig hyggelig å få god kritikk for den nye boka si, men ingenting er bedre enn å se en kollega få dårlig kritikk. For en av de tingene som har overrasket meg mest med forfattere, er at vi ikke står mer sammen. Visst kan vi være enige om at royaltyen er for lav og at vi bør ha flere arbeidsstipender, og klart vi også har rett til å like eller mislike andres litteratur, ja, selvsagt er det en særdeles bredt sammensatt gruppe med heltidsforfatteren, deltidsforfatteren, wannabeforfatteren og pensjonistforfatteren, med stor geografisk spredning og på to målføre. Likevel har det sjokkert meg å se hvor høyt enkelte forfattere hever seg over kollegaer, det være seg i forlagssammenheng, i litterære råd, i avisartikler – under dekke av å verne om kvalitetslitteraturen. I stedet for å akseptere at vi sitter i samme båt og må jobbe for å bedre rettigheter og avtaler, er det for mange viktigere å rakke ned på bøker de ikke liker. Jeg har verken hørt om eller vært borti en annen yrkesgruppe som er så opptatt av å verne om et kvalitetsbegrep som i vårt tilfelle uansett vil være tuftet på subjektiv smak, og som det aldri vil finnes noen universelle svar på. Hvorfor skal forfattere utgitt på store forlag og innkjøpt av Kulturrådet holdes utenfor våre forfatterforeninger i en tid hvor aktive forfattere må holde sammen? Hvorfor holde publiserte forfattere utenfor en fellesskap der de kan tilegne seg essensiell kunnskap om bokbransje, forfatterliv og få kreativ input til framtidige bøker? Det er for meg fortsatt uforståelig.

Visst skrives det og utkommer dårlige bøker i dette landet. Bøker som jeg selv ikke liker. Noen ganger er det bøker som ingen bryr seg om, andre ganger har de fått gjeve priser. Men jeg liker dem fortsatt ikke. Jeg ser det bare ikke som min oppgave å opplyse verden om hvilke bøker det er. Jeg ser det ikke som min oppgave å motarbeide de forfatterne. Det hever ikke litteraturen. Det er opp til kritikerne og særlig leserne å avgjøre hva de liker og hva de misliker, og de gjør den jobben hver dag. Det som hever litteraturen, er hvis vi forfattere går hjem og skriver de beste historiene vi kan.

Etter noen tusen skolebesøk har jeg oppdaget at det ytterst sjelden er BU-bøkene som hylles av voksne og mottar litteraturpriser, som finner veien til lesernes hjerter. Betyr det at vi ikke skal gi priser til såkalte vanskelige og rare BU-bøker? Slett ikke, men det har overrasket meg hvor lite samsvar det er mellom hva voksne juryer plukker ut og det ungene vil ha. Det ligger tross alt i navnet, dette skal være bøker for barn og ungdom. For blant voksenlitteraturen er det ofte overensstemmelse mellom prisvinnere og hva leserne vil ha, som ”Halvbroren” og ”Ut og stjæle hester”, nettopp fordi jurymedlemmene ikke er to hoder høyere enn de bøkene er ment for.

Men slapp av, jeg mener ikke at bare kommersielle bøker skal få priser, jeg synes bare at pendelen går litt langt i andre retningen. Vi burde hatt en litteraturpris à la den svenske Bokjuryn der alle barn kan være med å stemme, og der de kan stemme på alle bøker som har kommet ut det året. Det hadde vært en gjev pris å få. For selv om det har dukket opp priser der ungene selv får velge, er det fortsatt voksne – og ofte anonyme – juryer som plukker ut de nominerte. Hvorfor ikke få inn noen unge lesehester i Brageprisjuryen? Blir det for folkelig?

Samtidig er alle enige om at barn og unge skal ha et bredt spekter av bøker å velge fra. For noen år siden var det mye snakk om at guttene manglet tøff litteratur. Det er det få som prater om i dag. Rett og slett fordi det ble tatt grep og det finnes nå mange bøker som egner seg for gutta, ja, tall viser at også mange av de kvinnelige forfatterne i Norge har gutter som hovedpersoner i bøkene sine. For man vet at gutter nesten utelukkende leser bøker der hovedpersonen er gutt, mens jentene leser en historie uavhengig av hovedpersonens kjønn – de søker rett og slett de gode historiene. Altså når man potensielt dobbelt så mange med guttehovedperson. Det som derimot fortsatt etterlyses rundt på skolene, er tøffe bøker som er lettleste. I dag er det så mange elever som sliter med lesingen at behovet for bøker med handling for eldre barn og ungdom som er enkle å lese, fortsatt er stort. Jeg har opplevd at Hubert-bøkene mine har ligget på utlånstoppen på videregående skole, og der skal de ikke ligge. Det er barnebøker. Selv håper jeg å se flere av de illustrerte norske romanene, der historien ligger et sted mellom romanen og tegneserien, og har en tøff, gjerne utfordrende handling, men består av vesentlig mindre tekst enn en vanlig bok. Der har vi en unik mulighet til å nå de som i utgangspunktet nekter å åpne en bok. I USA har noen laget et dataspill der man må lese bøker for å henge med i spillets handling, noe som absolutt burde være en idé for Norges voksende spillutviklingsmiljø.

Nå er det ikke slik at alle må lese skjønnlitteratur i dette landet, men det burde absolutt være mulig å lokke flere inn i bøkenes verden. Og i disse PISA- og PIRLS-tider, er jeg ganske sikker på at bedre formidling av engasjerende litteratur kunne gjort underverker for lese- og skriveferdighetene. I stedet for å fjerne klassikerne fra biblioteket, som var et latterlig forslag tidligere i år, bør vi begynne med en holdningsendring hos foreldre og lærere. Når jeg ser på bredden av hva som utkommer av norsk og oversatt BU-litteratur, er jeg sannelig ikke sikker på om det finnes flere nisjer og sjangere igjen. Bredden er enorm, men bare et fåtall av bøkene finner sine lesere. Det er heller ikke alltid de bøkene man hører om som treffer ungene. En av mine store suksesser, ble aldri anmeldt noe sted, ikke en gang så vidt omtalt i media, var ikke med på noen bokhandlerkampanjer, fikk ingen viktige priser, ble ikke annonsert eller var ikke med på andre spesielle presentasjoner. Men noen leste den. Og anbefalte den videre, og nå har jeg mistet oversikten over hvor mange opplag den har kommet i.

I England ble det nylig offentliggjort en undersøkelse over hvilke lesefavoritter britiske barn har. Øverst kom Heat, deretter Bliss. Og hvilke populære bøker er så dette? Det er ikke bøker, det er kjendisblader. Først på femteplass dukker Harry Potter opp som den første boka. Deretter Anne Franks dagbok på den neste plassen. Britiske spesialister er bekymret, fordi unger vil mangle den narrative tråden i en historie om de ikke leser lengre ting enn små bladartikler eller nett-tekster. Gjennom å lese en bok bygger man opp utholdenheten til å absorbere ord over et lengre tidsrom. Dette utvikler et barns hjerne, og ny forskning viser at den beste indikasjonen på framtidig akademisk suksess faktisk er hvor mye man har lest fram til 16-årsalderen.

Så hvorfor gjøres det ikke mer for å gi norske barn og unge bøkene som kan få dem til å bli ivrige, engasjerte lesere? Det er ikke noen tvil om at bøkene finnes. For meg er dette et tema det er vanskelig å komme utenom.

La meg begynne med noe positivt. For bare få år siden ble norsk BU-litteratur ytterst sjelden filmatisert, men de siste årene har filmbransjen i større grad begynt å lese norsk litteratur, og etter hvert også laget filmversjoner av en del bøker, med god effekt for bøkene, særlig de som kommer i egne serier. Om alle filmene har vært like vellykkete, er en helt annen sak. Et av problemene har vist seg å finne kompetente manusforfattere som kan adaptere et litterært verk på en kreativ måte uten å miste essensen i historier som ungene allerede har gjort til boksuksesser. Dessuten er det en del regissører som ser på barnefilmen som litt inntektsgivende arbeid før de gyver løs den store, viktige voksenfilmen. Den samme beskyldningen som jevnlig kommer mot forfattere som skriver barnelitteratur utfra økonomiske, og ikke litterære, årsaker. De finnes, men de er heldigvis svært få.

Svenskene og danskene har hele tiden vært veldig flinke til å filmatisere ny, spennende BU-litteratur, både som TV-serier og kinofilmer, noe som har fått en fin effekt på bøkenes popularitet, også i Norge. Trenden her i landet er for tiden at man lager en TV-serie, og så skriver man kjapt en bok etterpå som kan leve videre i seriens kjølvann. Lager man noe for fjernsyn i dag, handler det vel så mye om matbokser og dynetrekk som innholdet i serien. Selv har jeg fått Hubert-bøkene laget til animasjonsserie, men siden det finnes bare ni bøker, har man ny begynt å lage nye historier basert på universet for å få en hel TV-sesong på 26 episoder. Men da man ville gjøre om de nye episodene til bøker etterkant, med nye forfattere, nye illustrasjoner og historier som ikke var hundre prosent tro mot den opprinnelige figuren, sa jeg nei. Det opprinnelige bokuniverset skal jeg holde fast i, så får heller figuren leve sitt eget liv i nye medier. På den ene siden kan det være vanskelig å se karakterene dukke opp i nye forkledinger, på den annen side blir jeg stadig fascinert og overrasket over hvordan mitt skjønnlitterære univers blir seende ut bearbeidet av andre.

Etter samtaler med andre skandinaviske forfattere, har jeg oppdaget at det å skrive for barn og unge fortsatt er et kvinnedominert område. Bortsett fra i Norge. Her er det 50/50 menn og kvinner som skriver denne typen bøker, og den fordelingen har holdt seg temmelig jevnt de siste ti årene. Hvorfor er det slik? Er statusen høyere for BU-bøker i Norge? Nei, min er erfaring er at statusen faktisk er høyere i Sverige, der den offentlige debatten er større, anmeldelsene flere og forfatterne har større internasjonal suksess. Så vidt meg bekjent, er det ingen som har jobbet bevisst for å oppnå en jevn kjønnsfordeling på feltet her i Norge, like fullt skriver til og med unge, barnløse menn for barn her i landet. Min teori er at dette med tid også vil føre til flere menn i formidlingsleddene. Er det noe unge gutter trenger, er det flere lesende, mannlige forbilder.

Selv trodde jeg lenge at jeg skrev guttebøker. Men der har jeg tatt temmelig feil. I det hele tatt opplever jeg ikke litteratursmaken blant gutter og jenter som særlig forskjellig. Men den feilen en del formidlere gjør, er at de ikke finner en bok til individet. Når jeg anbefaler elevene å legge bort en bok de ikke liker, oppdager jeg ofte en rynket skolebibliotekarnese bakerst i rommet. Det høres kanskje enkelt ut, men det kan virke som mange undervurderer barnas individualitet, det at de rett og slett liker veldig forskjellige bøker, og at det tar tid å finne fram til akkurat den boka som gjør underverker for akkurat DEG. Nå er det mange som til og med tør si at Harry Potter ikke appellerer veldig til dem. I den tidligere nevnte britiske undersøkelsen der britiske barn satte Harry Potter på femteplass, ble ungene også spurt om hva de minst likte å lese. Og på åttendeplass, etter lekser, Shakespeare og encyklopedier, finner vi nettopp Harry Potter-serien. Heller ikke jeg forventer at alle skal like bøkene mine. Treffer bøkene noen, er jeg strålende fornøyd. Får de et nært forhold til bøkene, er det enda bedre. Derfor har jeg gjort noe annet skammelig, som man slett ikke skal gjøre i disse merkevaretider, nemlig å skrive i forskjellige sjangere. Og enda verre: jeg har skrevet ganske mange bøker.

For det å skrive flere bøker i året, er åpenbart særdeles mistenkelig. En beskyldning som jeg og flere kollegaer stadig blir møtte med, er at vi er produktive. Det er mulig at ikke alle mener det som en beskyldning, men i mange litterære kretser er det noe særdeles suspekt i å skrive to-tre-fire bøker i året. Her i landet står nemlig det såkalte heggelundske idealet sterkt: Ikke skriv mer enn du må. Du må ikke ofre kvalitet for kvantitet.

Men hvor kommer dette skillet mellom kvantitet og kvalitet fra? Hva er det vi skal ta oss bedre tid til? Visst skal vi ikke skrive dårlige bøker, men er det virkelig sånn at litterær kvalitet har med treghet og trange fødsler å gjøre?

Man snakker om at forfatterrollen har blitt profesjonalisert. Vi har heltidsforfatteren, deltidsforfatteren og fritidsforfatteren. Min påstand er at noen som skriver én bok i året ved siden av full jobb, er langt mer produktiv enn noen norsk heltidsforfatter. En voksenbokforfatter som utkommer med en 5-600 siders roman annethvert år, skrive mye mer enn en barnebokforfatter som i samme tidsrom skriver noen bøker i egne serier der universet og persongalleriet ble oppfunnet i den første boka. Jeg bruker lengre tid på en barnebokside enn jeg gjør på en voksenbokside, for språket må være så presist og framdriften god, samtidig skal det være litterært og levende – men bøkene er likevel gjerne bare på 50-60 sider – med illustrasjoner.

Dessuten er forfattere som Jon Ewo, Tor Åge Bringsværd og undertegnede for snegler å regne om man ser historisk på det. Alexandre Dumas skrev for eksempel 303 titler i løpet av sin karriere. Danske Dan Turèll skrev 70 bøker på 30 år. Attenhundretallsforfatteren Anthony Trollope fortalte at den dagen han fullførte en roman, gikk han samme dag i gang med en ny. Deretter gikk han til jobben sin jobben sin i postverket. Det ble 49 romaner på 35 år.

Eller la oss ta en virkelig storhet innen barnelitteraturen. Hun som faktisk har solgt like mange bøker som Astrid Lindgren og J.K. Rowling til sammen på verdensbasis. Denne barnebokforfatteren har solgt 600 millioner eksemplarer, er oversatt til nitti språk, og har 2700 oversettelser. Det er like etter Lenin, og omtrent det samme som Shakespeare, i følge UNESCOs Index Translationum. Dama jeg snakker om er Enid Blyton, hun som blant annet skrev Fem-serien. Hun begynte med det som i norsk målestokk kalles produktiv: I 1930 skrev hun tre bøker. Men hun hadde flere historier hun ønsket å fortelle. I 1935 skrev hun hele seks bøker. Og det er mer enn noen norsk barnebokforfatter skrev i 2007. Den som skrev mest lå nemlig på fem bøker. Men Enid Blyton hadde nå virkelig fått opp farten på pennen. I 1944 skrev hun 24 bøker. Altså 24 bøker på ett år. Og verre – eventuelt bedre – skulle det bli. I 1949 skrev hun 33 bøker, i 1951 45 bøker, og i toppåret 1954 skrev hun 58 bøker. I løpet av en karriere på 40 år skrev hun 800 bøker. Selv om mye av det er lettbeint serieproduksjon, så sier det noe om hva som er menneskelig mulig. Er det noe å trakte etter? Neppe. Men norske barnebokforfattere skriver så visst ikke mye.

Så jeg er rett og slett ikke med på at det er noe mistenkelig i å skrive flere bøker i løpet av et år. Det går ikke på bekostning av kvaliteten. Hadde jeg skullet skrive mindre, ville jeg brukt mer tid på slaraffenliv og drikking, og det blir det ikke bedre bøker av. Vi må akseptere at det er forskjellige måter å skrive bøker på, enkelte bruker langt tid, noen har det som hobby og skriver på fritiden, og noen har dette som heltidsjobb, med hodet fullt av ideer, og et ønske om å formidle disse. Dessuten er forfatter et lavtlønnsyrke. Det er klart at vi gjør hva vi kan for å overleve. Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke hvor det reageres på ønsket om å faktisk ha en anstendig inntekt fra det man holder på med. For etter det å være en forfatter som faktisk jobber beinhardt for å skrive flere gode bøker i løpet av et år, er det nesten like mistenkelig å tjene penger. Men det skal faktisk ikke være slik at bare folk med greie ektefeller, velstående foreldre eller Lotto-gevinster skal kunne skrive bøker. Slikt blir det i hvert fall ikke bedre bøker av. Og uansett hvordan vi snur og vender på det er vi råvareleverandører til en bransje som tidvis går med store overskudd, men royaltyen er altså så lav de fleste må skrive jevnt og trutt for å ha en normal inntekt. For vi skal huske på at det vi kaller en god inntekt i forfattersammenheng, er en latterlig lav lønn i forretningslivet. Og frynsegodene begrenser seg stort sett til noen forlagssponsete glass vin.

Selvsagt finnes de som skriver få bøker, og likevel blir husket. Som danske Ole Lund Kierkegaard, han rakk bare å utgi ni bøker før han frøs i hjel etter en fuktig kveld på puben. Andre slutter å skrive, selv om de fortsatt er fysisk oppegående. Voksenbokforfatteren Dashiell Hammet skrev sin femte roman som 39-åring, deretter levde han i tre tiår til og det kom aldri noe mer. Alkohol spilte utvilsomt også her en rolle. Og apropos det: William Faulkner skal ha skrevet romanene som ga ham Nobelprisen med flaske whisky på skrivebordet. Men en dag besluttet han å konsentrere seg om det ene, og det ble drikkingen.

Nå er det heldigvis ikke slik at forlagene alltid klarer å skjenke oss til alkoholisme og en tidlig skrumpleverdød. Vil de ha flere bøker til sine lange utgivelseslister, burde de kanskje heller gi oss speed. Jean-Paul Sartre tok amfetamin for å skrive et 50 siders essay om Jean Genet, og endte med en bok på 800 sider. På den annen side, kan kanskje leseløver på 800 sider bli litt i meste laget for barna.

Som kjent er ikke BU-litteratur favorittstoffet til norske kulturredaksjoner. Skrives barneboka av en profilert voksenbokforfatter, kan de til nøds gjøre en sak. Jeg tør påstå at det aldri i løpet av disse ti årene har blitt anmeldt så lite BU-litteratur i norsk presse som i år. Men innimellom forekommer det BU-litteraturdebatter på trykk. Jeg har deltatt i flere. Det særpregete med disse debattene er at det er vanskelig å unngå et element av sutring og klaging. Som BU-forfatter føler man seg utvilsomt ofte usynliggjort, undervurdert og dårlig behandlet. Iblant synes tabloide spissformuleringer å være eneste måten å få noe oppmerksomhet rundt denne litteraturen. Problemet er selvsagt at det skal filtreres gjennom journalister som sjelden har noe interesse for feltet. Noen siterer utmerket, andre hører rett og slett ikke etter når du snakker. Men det største problemet er at vi ikke har journalister som selv kan sette dagsorden på dette litteraturfeltet, de som kan skape interessante innfallsvinkler og grave opp spenstige saker.

For hva skal jeg svare når journalisten fra NRK ringer to uker etter at jeg har utgitt barnesoldatromanen ”Svart elfenben” og spør om jeg vil komme i studio og snakke om den nye barneboka til Paul McCartney? Jeg svarte nei takk og forsøkte heller å argumentere for at jeg selv hadde en bok som kunne avstedkomme flere interessante journalistiske innfallsvinkler – uten å få noe napp. Året før sa jeg også nei til å snakke om å snakke om at Madonna hadde gjort barnebokforfatter av seg. Men da Märtha Louise også kastet seg over barneboksjangeren, klarte jeg ikke si nei da NRK ringte. Da var jeg blitt oppriktig lei av celebriteter som ga barnelitteraturen et rykte som lettskrevet kjendislitteratur. Men gagner det egne bøker å klage slik? Antakelig ikke. Når NRK derimot har et skikkelig tema på agendaen, som for eksempel ”må BU-bøker ha et håp til slutt”, så begynner de innslaget omtrent alltid slik: I Sverige diskuteres det nå om BU-bøker bør ha en anstrøk av håp til slutt. For i Sverige debatterer man BU-litteratur. Jeg tør bare nevne at Dagens Nyheter har to sider barnelitteratur hver uke. Anmeldelsene jeg har fått i Sverige har stort sett vært mye grundigere enn noe jeg har opplevd i Norge. Pussig nok er det min erfaring er at den norske riksavisen som tar BU-litteratur mest seriøst de siste årene, er Norges største og mest tabloide avis – VG. En såkalt kulturavis som Dagbladet er, tross noen krampetrekninger, dårligst på området. Dette skjer altså i en tid der norsk BU-litteratur gjør det særdeles godt internasjonalt. Som anmelder Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv innledet en ytterst sjelden anmeldelse av ungdomsbøker: ”Møter man utenlandske forleggere (…) er det slående hvor kort tid det tar før samtalen begynner å kretse rundt norsk ungdomslitteratur. Og for den nordmann som primært forholder seg til litteratur gjennom anmeldelser i landets aviser, kan det føles pussig at en ungdomsbokforfatter som Harald Rosenløw Eeg trekkes raskere fram enn Kjell Askildsen”.

Eller – hvor mange har lest store oppslag om at for annet år på rad fikk en norsk bildebok hovedprisen ved bokmessa i Bologna, en av de største internasjonale bokprisene. I stedet fikk vi våres lese side opp og side ned om ”Frognerfitter”, en bok som de samme avisene er enige om til nøds er en litterær middelmådighet med litt vovet tittel.

Man kan selvsagt spørre seg hvor logikken er, men mange BU-forfattere sukker bare og sier at slik har det alltid vært. Betyr det at det alltid må være sånn? Det skal i hvert fall ikke være nødvendig å kalle barnebøkene våre ”Se, pikken vokser” eller ”Skamleppe-Lene” for å få oppmerksomhet, da får det heller være.

Når jeg velger å spissformulere meg i visse sammenhenger, henger det sammen med at jeg mener at vi trenger litt støy og bråk rundt litteraturen. Folk skal se at det er engasjement og meninger blant barnebokforfatterne, og denne utvekslingen må også foregå i offentligheten. Samtidig mener jeg at dette er et litteraturområde som kan trenge noen forandringer. Barneårene har endret seg radikalt de siste årene, og om bøkene skal være en del av nye generasjoners oppvekst, trenger vi nyskapning, spenstige forfattere, og bøker som skaper skjellsettende opplevelser for unge lesere med dagens virkelighet som bakteppe. Spør en voksen, og du vil oppdage at livets store leseropplevelse svært ofte skjedde nettopp i barne- og ungdomsårene. Dette er bøker folk kan gjenfortelle innholdet i 20-30 år seinere, men voksenboka de leste sist sommer husker de ingenting av. For du har rett og slett lest en bok som traff deg i hjertet i noen av de viktigste årene i livet ditt. Det er disse bøkene som skaper lesere av oss, og får ikke ungene lov til å finne sine fantastiske leseopplevelser, blir det selvsagt enda færre voksne lesere i årene som kommer.

Men her ligger også noe av årsaken til at jeg skriver såpass mye for barn og unge. Det er her de gode historiene finnes, de som strekker virkeligheten til bristepunktet, og ofte tar for seg de store temaene i livet på en nær og annerledes måte. Iblant tar vi fart og henter fram de fæle, pinlige følelsene som er nesten dødelige i unge år, eller lager noe som er så vilt, så rått, nesten smakløst, at voksne lesere rynker på nesa – men ungene, de elsker det. Dessuten foregår historiene i noen viktige år der man skal prøve ut grenser og teste livet utenfor foreldrenes radius. Og for ikke å glemme: BU-forfattere kan det å fortelle en handlingsmettet historie, de vet hvordan de skal skru sammen et godt plott og vil ta barn og unge med på en reise der bare leserens egen fantasi setter grenser for hva som kan oppleves. Mens jeg er inne på de gode sidene: det er også noe helt eget med engasjementet unge lesere legger for dagen. Her er det ikke noe høflig latter og forsiktige klapp på skulderen, slik man opplever fra voksne lesere. Barn ler ikke om det ikke er morsomt, sitter ikke på stolkanten hvis det ikke er spennende eller maser ikke om mer om de ikke liker det. Reaksjonene deres er ærlige og direkte.

Vi som skriver i dag kan selvsagt dra på skolebesøk og oppdage at vi blir lest. Det er en god følelse, selv om de fleste har lånt boka på biblioteket, og ikke kjøpt den i bokhandelen. Gang på gang hører jeg historien om foreldre som er så fornøyde med det glødende og lesende barnet etter et forfatterbesøk at de på eget initiativ beveger seg inn i en bokhandel på jakt etter mer av det samme. Far har ikke vært innom bokhandelen siden han kjøpte noe fra en pall ved inngangen før forrige jul, først bruker han litt tid på å orientere seg, og finner etter hvert noen hyllemetre med barnebøker der alle står med ryggen ut. Det er forfattere han aldri har hørt om, det er bøker han aldri har hørt om, det er til og med sjangere han aldri har hørt om. En ansatt kommer bort og spør om han trenger hjelp, og han klør seg litt usikkert på haka, før han spør hvor bøkene til Astrid Lindgren står. Det er ikke noe galt med bøkene til Lindgren, men det er definitivt ikke bare disse bøkene som skaper lesere av våre barn.

Noen ganger har jeg spurt meg selv om det finnes klassikere blant bøkene som utkommer i dag. Bøker som kommer til å leve 50 år fra nå. Potensialet er der, men kan bøker som utkommer i serier som Leseløver og 10:12, der forfatternavnet anonymiseres og omslagene ser til forveksling like ut, ha noe liv utover de første årene etter utgivelsen? Bygger virkelig forlagene opp nye forfatterskap, eller ser de på oss som råvareleverandører til neste års serieproduksjon og bøkene som kan fylle kulturrådskvoten? Kan vi forvente at foreldre og besteforeldre oppdager oss når det knapt finnes mekanismer som gjør BU-forfatternavn kjente? Og er det en gruppe mennesker vi virkelig trenger for å få barn og unge til å oppdage mer og bedre skjønnlitteratur, så er det foreldre og besteforeldre. Ungene når vi faktisk, i hvert fall på de skolene med et noenlunde brukbart skolebibliotek. Når vi kommer inn i et klasserom er det stort sett ingen som har hørt om oss, men når vi holder opp bøkene, er det alltid er noen i klassen som har lest dem. Er det du som har skrevet den? er spørsmålet som følger.

Og hva skjer egentlig nå når det ene store verdenssuksessen for barn og unge i nyere tid er ferdigskrevet? Kan det komme en arvtager til Harry Potter fra for eksempel lille Norge? En serie som kan nå hele spekteret av lesere, på tvers av kjønn, alder, geografi og religion? Eller var det en sjelden foreteelse som skjer bare en gang hvert femtiende eller hundrede år?

Lite tyder nok på at en slik global suksess dukker opp blant de norske utgivelsene. Til det er engelskspråklige bøker for dominerende på verdensmarkedet, og man trenger en britisk eller amerikansk suksess før resten av verden følger etter. Som kjent blir norsk BU-litteratur så å si aldri oversatt til engelsk, og selv om det visstnok er en liten boom med engelskoversettelser av norsk, voksen skjønnlitteratur, har det foreløpig skjedd lite med BU-bøkene. Dessuten trenger man en forfatter av et sjelden kaliber, en som klarer å føre livets store spørsmål inn i en medrivende historie relevant for barn over hele kloden. Men – jeg kunne selvsagt ønske jeg tok feil. Det bør i hvert fall ikke hindre oss i å forsøke å skrive de store historiene. For er det noe jeg har savnet i den norske barnelitteraturen, så er det de internasjonale historiene, de som minner oss på at det finnes en verden der ute, som ikke nødvendigvis ligner så mye på vår egen.

Sverre Henmo holdt under Stavangerkonferansen tidligere i år et foredrag der han så på det siste årenes norske BU-litteratur med sosiologens briller. Han kom fram til at det var – ifølge bøkene – veldig dramatisk å vokse opp i Norge. Det er tidvis veldig skummelt i Norge. Det skjer veldig mye hele tiden. Og barn er ofte redde. Om vi altså skal tro bøkene. Samtidig er det jo de store dramaene vi er ute etter, de helt spesielle hendelsene som kan bli til bøker, en leseopplevelse som gir en virkelighetsflukt fra hverdagen full av rutiner og skole. Men noen ganger må man kanskje ut av landet for å finne de virkelig store historiene, eller til et fantasilandskap, slik vi har sett en oppblomstring av norsk fantasy de siste årene.

En annen ting Henmo fant ut, var at foreldre i BU-litteraturen stort sett var teite. Egentlig ikke så overraskende, spør du meg. Når man skriver barnelitteratur vil selvsagt historiene som oftest handle om barn og unge. En av de virkelige store utfordringene, er å skape miljøer og situasjoner hvor jeg helst kan fjerne de voksne, særlig prøver jeg på å ta vekk foreldrene i historien. Klart det er mulig å skrive historier der foreldrene er med, men ser vi på klassisk barnelitteratur, så er ofte foreldre fraværende, som i Pippi, Harry Potter og mange av Roald Dahls bøker. Og det er ikke uten grunn. Alle som skriver voksenlitteratur vet at de fleste historier gjør seg best uten at man har fornuftige foreldre og familie som kan korrigere og hverdagsliggjøre våre helter. Derfor blir det ofte slik at de voksne som er med i BU-boka, er ganske teite. Rett og slett fordi man som barn sjelden ser alle de fine tingene som foreldrene gjør, og i en viss alder ser man rett og slett ikke noe annet enn det utrolig dumme som voksne sier og foretar seg. For min oppgave er å krype ned på barnas og ungdommenes nivå, og finne den historien som kobler med barnets fantasi, høyde og utviklingsnivå. Her ligger nok også grunnen til at en del BU-litteratur ikke treffer sine lesere. Det er noe paradoksalt i at denne typen bøker skal skrives av voksne som var barn for 20 eller 40 år siden. Men samtidig er det noe med å gi barna det de ikke vil innrømme at de vil ha. Når jeg lager historier sammen med klasser gir jeg elevene ofte valget mellom et actionfylt krimdrama og en kjærlighetshistorie. Om jeg lar flertallet avgjøre, vil kriminalhistorien alltid vinne. Men erfaringen viser at de gangene jeg får lurt dem med på kjærlighetshistorien, om en forelsket gutt og en ikke fullt så forelsket jente som kunne gått i akkurat denne klassen, så er interessen og intensiteten langt høyere enn i noe actiondrama. Det skjer ikke så mange drap i nabolaget, og lærere blir ikke kidnappet særlig ofte, men noen kan bli forelsket, det kan til og med være akkurat deg, i morgen eller i dag, det du umulig kan fortelle noen av kameratene dine, men som det er så fascinerende å leke med i en historie. Så jeg stoler ikke alltid på det barn og unge sier når de snakker om hva de vil ha. Men jeg stoler på engasjementet. Det som gjør at de blir revet med i en historie, og når de forsøker å stjele boka mi på vei ut, fordi de vil vite hvordan det går, og de vil vite det nå. Da mener jeg at et lite boktyveri kan tillates.

Nettopp skolebesøkene er blitt en stadig større del av BU-forfatteres hverdag. Vi som reiser mye på skoler, møter en lang rekke lærere, de fleste kvinnelige, men ikke alle. Jeg vil virkelig hylle alle de gode lærerne som finnes der ute. For dessverre, det finnes det altfor mange i den motsatte kategorien. Det er ingen klisjé, for læreren betyr utrolig mye når det gjelder stimulans til å lese skjønnlitteratur. Alle forfattere som er ute i skolen vet dette. Men det finnes også forskning som underbygger dette, derfor vil jeg fortelle om et interessant amerikansk forsøk som ble gjort. På en skole ble tre lærere kalt inn på rektors kontor. Rektoren fortalte at han hadde lagt merke til lærernes pedagogiske evner og mente de tre var de beste lærerne på skolen. Derfor skulle de nå få undervise hver sin spesialklasse med begavede elever valgt ut ved en IQ-test. Rektoren forventet at barna ville prestere 20, kanskje 30 prosent bedre enn tidligere. Avgjørelsen måtte hemmeligholdes, det kunne fort bli problemer om resten av skolen fikk høre om denne diskrimineringen.

Lærerne glødet av begeistring, og i løpet av skoleåret ble både lærerne og elevene observert. På slutten av skoleårets viste det seg at elevene presterte 30 prosent bedre enn ved forrige termin. Etter eksamensresultatene innkalte rektoren de tre lærerne igjen, og gratulerte dem med et fantastisk skoleår. Lærerne var også selv svært fornøyde med å ha hatt så gode elever.

Da måtte rektoren komme med en liten innrømmelse. Elevene var slett ikke var plukket ut etter en IQ-test. Det var brukt loddtrekning. Dette overrasket selvsagt lærerne. Men kanskje resultatene kom av at læreren var de tre beste på skolen? Men også lærerne var trukket ut ved loddtrekning. Det var ikke noe spesielt med dem heller. Og det er nettopp det jeg opplever gang på gang ved skolebesøket: det er de engasjerte og positive lærerne som har de gode klassene. Dette engasjementet smitter over på elevene og får med til å prestere bedre. Denne gløden merkes faktisk i det øyeblikket man trer inn i et klasserom.

Og siden vi er inne på skolebesøk, skal jeg mot slutten av dette foredraget dele noen erfaringer jeg har gjort meg nettopp på skolebesøk. Alle forfattere får nemlig spørsmål fra elevene. Jeg har derfor laget en oversikt over hva elevene spør mest om når jeg er på besøk – inndelt etter klassetrinn:

I 1. klasse får jeg som oftest følgende to ”spørsmål”:

Jeg har en katt.

Eller:

Onkelen min heter også Arne.

2. klasse:

Hvordan lager du de stive permene?

3. klasse:

Hvor høy er du?

4. klasse:

Hvor mange bøker har du skrevet?

5. klasse:

Hvor gammel var du da begynte å skrive bøker?

6. klasse:

Hvor lang tid tar det å skrive en bok?

7. klasse:

Hvor får du ideene dine fra?

Ungdomsskolen:

8. klasse:

Hvor mye tjener du på en bok?

9. klasse:

Hvor mye tjener du i året?

10. klasse:

Hva er det meste du har tjent på én bok?

Jeg kan i disse normalkontraktforhandlingstider legge til at når jeg forteller hvordan inntektskaka er fordelt på en bok, får jeg de store sjokkreaksjonene. De nekter å tro at jeg sitter igjen med så lite av hva en bok koster i bokhandelen. Eller som en 8. klassing nylig spurte meg: – Føler du deg ikke litt lurt?

Det er temmelig vanskelig spørsmål å besvare, kan jeg fortelle dere.

Vel, man lærer også en del ting når man reiser rundt i vårt langstrakte land på skoleturneer. Her er noen andre erfaringer jeg har gjort meg:

– Alle bibliotekarer kjører rundt i farlige japanske biler fra åttitallet.

– Man blir tatt aller best i mot på lærerværelset når de tror at det endelig er rørleggeren som kommer.

– Alle klasser har én veldig urolig elev.

– De fleste elever forbinder forfattere med svært gamle mennesker, eller som en elev i en 3. klasse nylig sa: Jeg var helt sikker på at du brukte stokk.

– Ingen lærere noe sted ber den besøkende forfatteren ut på en kaffe eller øl etter arbeidstid, selv ikke når det er onsdagspils.

– Og – alle norske byer har en kinarestaurant som er helt folketom midt i uka.

Dessuten er det være en del lærerintroduksjoner i timen som kan være veldig uheldige:

– Særlig når de har glemt at du kommer, og innleder timen med å si: Nå blir det ikke film i dag allikevel.

– Eller en veldig vanlig en: Jeg vet ikke hva du heter, og jeg har ikke lest noen av bøkene dine, men du kan kanskje si noe om deg selv.

– Eller: Bare sett i gang du, så går jeg ut og ordner noe.

Likevel har det å reise rundt og møte leserne vært utrolig viktig og utviklende for meg for forfatter. Selv om jeg kunne vært foruten noen av kinarestaurantene, så ville jeg ikke vært foruten reaksjonene, fantasien og spørsmålene. Det å skrive BU-litteratur kan faktisk oppsummeres ganske enkelt. Roald Dahl sa det slik: “Always watch with glittering eyes at the whole world around you, because the greatest secrets are always hidden in the most unlikely places. Those who don’t believe in magic, will never find it.”

Advertisements
 

Det er stengt for kommentarer.